Endelig ferie (til kaldere strøk)

Det har vært stille fra meg de siste dagene fordi jeg har brukt tiden til å forberede meg til ferien. For meg starter den i morgen! Men først må jeg på nattevakt (buu). Er spent på hvordan jeg kommer til å klare meg; Går av vakt kl. 08, må reise til flyplassen kl. 13... og jeg som sliter sånn med å sove i sittende stilling. Spørs om jeg kommer til å være noe godt selskap når vi kommer frem (og underveis for den saks skyld).

Uansett, sommerens første reise går til Island. Jeg gleder meg til en annerledes ferie, fylt med eksotiske landskap og spennende opplevelser. Vi skal tilbringe flere av nettene der i telt, så siden helgen har jeg testet utstyr. Det blir 6 dager med mye bilkjøring, fra Reykjavik via sørkysten til østkysten, og til slutt opp til Nord-Island hvor vi skal avslutte hele reisen i et bryllup. Hurra! 

Her ligger jeg behagelig på liggeunderlaget mitt i den rosa soveposen min. Jeg kokte inni der. Var noen og 20 grader innendørs, spørs hvor komfortabel jeg blir når gradestokken nærmer seg 5-tallet. 

Jeg har ikke tenkt å blogge noe fra Island, men jeg håper å få skrevet et sammendrag av turen når jeg kommer tilbake siden vi skal kjøre rundt på store deler av øya. Selv om jeg går inn for å blogge når jeg reiser, ender det alltid opp med at jeg har lyst til å bruke tiden min på andre ting når jeg først er et nytt sted. 

Blogges i august! 


 

Knestående forløsning

En av hovedoppgavene til jordmødre i utdrivningsfasen er å forebygge rifter i perineum (mellomkjøttet). Det krever god oversikt over perineum og god støtteteknikk (finskegrepet). Fødende kan i utgangspunktet selv velge hvilken fødestilling de ønsker å bruke, så lenge jordmor anser det som forsvarlig. Ryggleie, knestående støttende på albuer eller sideleie er noen populære fødestillinger. Disse fødestillingene gir god oversikt i perineum, men det er ikke alle jordmødre som vil forløse i alle stillinger. I løpet av studietiden er det ryggleie vi i hovedsak blir opplært til å bruke finskegrepet i, og derfor "må" alle mine fødende føde i ryggleie. Litt selvmotsigende er det at det i den ene pensumboka står at ryggleie bør unngås fordi det i utdrivningsfasen kan påvirke oksygentilførselen til barnet, øke forekosten for instrumentelle forløsninger, episiotomier og grad 3 og 4 rifter. Samtidig viser tall fra 2016 at kun 0,7 % av normale vaginale fødsler ved sykehuset jeg jobber på fører til grad 3 og 4 rifter (MFR), et sykehus der finskegrepet er svært utbredt (og dermed ryggleie). Selv om statistikken er flott, ønsker jeg å øke min kompetanse innen fødestillinger, slik at jeg kan tilpasse fødselen til kvinnens ønsker.  

c og d er gode eksempler på knestående fødestilling. Jeg lar gjerne fødende starte å trykke i denne stillingen, men roterer dem som oftest rundt før hodet kroner.

I natt snakket jeg med en kollega som har mye kompetanse innen stillinger i fødsel. Vi snakket om forløsninger i knestående støttende på albuer og hvordan man får støttet skikkelig. Den stillingen gir god oversikt og avlaster trykket mot perineum. Mens vi snakker om det ringer pasienten min på. Når jeg kommer inn på rommet står hun i knestående og føler hun må trykke. Sannelig hadde hun rett; på 30 minutter hadde hun gått fra 5 til 10 cm og hodet var langt nok ned i bekkenet til å begynne å trykke. Hun ønsket ikke å ligge på ryggen, så da fikk jeg mulighet til å ta i bruk den nye kunnskapen min. Med veiledning fra kollegaen min, forløste jeg barnet i knestående stilling for første gang! Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde ganske høy puls, nesten like høy som da jeg forløste mitt første barn. Jeg synes det er ganske tilfeldig at vi snakket om det bare minutter før det ble aktuelt! Sånt synes jeg er moro!

Det er spennende at jeg har begynt å utvikle nye ferdigheter innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg tror terskelen for å prøve nye ting på jobb er blitt lavere som følge av denne opplevelsen og jeg er et steg nærmere å bli den jordmoren jeg drømmer om å bli. 

Ett stykk trøtt jordmor på nattevakt. Klokka var 5 på morningen og jeg hadde vært på beina frem til da. Det var godt å passe på en liten prinsesse mens jeg hentet meg inn før morgenrushet startet på barselavdelingen. 

 

Mitt 75. barn!

Denne helgen har jeg hatt arbeidshelg. Selv om det har vært travelt, har jeg jobbet med et godt team, både faglig og sosialt sett. For meg har det vært en stor overgang å gå fra å være sykepleier til jordmor. Før jeg begynte på jordmorstudiet følte jeg meg trygg i sykepleierrollen og jeg hadde god kompetanse innenfor mitt arbeidsfelt. Etter 6 måneder som sykepleier hadde jeg en bratt læringskurve, følte meg flink og begynte å få gode venner på jobb. Nå, 6 måneder etter at jeg ble ferdigutdannet jordmor, føler jeg meg nesten like grønn som første dag. Mye har med at jeg hele tiden må spørre om ditt og datt, lese prosedyrer og ikke bare kan ting (ååå som jeg savner å bare kunne ting!). Når jeg jobber på føden sitter jeg mesteparten av tiden på fødestuen uten å se kollegaene mine, og hvis jeg først snakker med dem, handler det som oftest om faglige ting. Det gjør at det går tregere med det sosiale på jobb også. Jeg vet at det blir bedre med tiden, begge deler, men når jeg har det sånn som nå er det så utrolig deilig når vaktene blir sånn som de var i helgen. 

Men nå til overskriften. Det er jo selvfølgelig ikke jeg som har født mitt 75. barn, men jeg har forløst mitt 75. barn (ikke ment som clickbait)!

Jeg tar ikke bilder på jobb, så når jeg først skriver om jobb, blir det en doselfie. Her blid og fornøyd etter baby Kaptein Krok kom til verden (aka baby nr. 75)

Etter å ha jobbet torsdag til søndag hadde jeg håpet at tallet skulle være nærmere 80, men jeg er mester i å overlevere fødende med 10 cm åpning på sølvfat til påtroppende team. Fødsel nr. 75 feiret jeg med italiensk pizza, bobler i glasset og en tur ut på byen med jentene jeg skal på jentetur med i august! Jeg er så klar for å komme meg til varmere strøk. Dessverre er det 4 uker til og en ferietur til kaldere strøk først. 7 vakter (10 dager) til jeg sitter på flyet til Reykjavik! 

 




 

Halvdagsferie

Sommeren er her for fullt, men ferien min lar vente på seg. I mellomtiden må man jo bare utnytte de mulighetene man får! I går var jeg invitert på middag og hygge til ei jeg ble kjent med i Tanzania. En liten biltur ut til Akershus, ble som en halvdagsferie. Ikke visste jeg at hun hadde basseng i hagen omringet av roser, peoner og frukttrær. Det var som å dra på ferie til syden. 

Ikledd en kanga fra Tanzania, strålende fornøyd med ferietilværelsen! Rett før en liten dukkert i 25 grader varmt basseng.

Jeg drakk mange slike glass i går. 

Jeg koste meg glugg med sol, alkohol, 3-retters middag og godt selskap. Jeg ville ikke hjem til hverdagen. Men sånn funker det ikke. Ferien min starter ikke før om 14 dager. Og da blir det ikke akkurat sol og varme som står i sentrum. Det får jeg komme tilbake til når det nærmer seg.

Med tanke på alle disse kaloriene jeg konsumerte i går, og målet mitt om trening 2 ganger i uka, bestemte jeg meg for å være i litt fysisk aktivitet i dag. Formen var ikke påvirket etter gårsdagen og det var nydelig vær. Så hva var vel bedre enn en liten trappetreningsøkt i solsteken? Den var kanskje liten, men det var helt grusomt å holde på sånn. 30 minutter med en gjennomsnittspuls på 159 (i følge fitbit) fikk meg til å bli sprutrød i ansiktet og banne for hvert trappetrinn jeg tok. Men nå slipper jeg å tenke på at jeg må trene noe resten av uka. 


Hadde egentlig tenkt å ta bilde av trappa, men jeg tok ikke med telefonen. Så da blir det en selfie som ikke klarer å vise hvor rød jeg faktisk var i ansiktet! Jeg var helt på tomatskalaen. 

Nå ligger jeg i sofaen (surprise) og venter på at den nyeste episoden av Home and Away skal komme ut i Australia... Må le av meg selv, men kan ikke noe for at jeg digger det. Tror ikke jeg rekker å se den for hvert øyeblikk må jeg sykle til kveldsvakt (et steg nærmere sykkelentusiastmålet). 



 

 

5 årslista

For noen uker siden satt jeg sammen med noen venninner og snakket om fremtiden. For moro skyld laget de en liste som omhandlet hvor jeg kom til å være om 5 år, altså i år 2022. Det er ikke en liste for hva de håper for meg, men hva de tror vil ha skjedd. Jeg skal se på om det er oppnåelige forventninger til meg eller ikke.

 Assisterende avdelingsleder er ikke en jobb jeg hadde takket nei til, men selv om 5 år tror jeg det er alt for tidlig. Dessuten vil jeg gjerne forløse barn i mange år fremover. Uoppnåelig (innen 5 år). 

4-roms på Tåsen kan jeg enten oppnå ved å endre planløsningen i min nåværende leilighet eller ved å kjøpe noe nytt. Men skal jeg kjøpe noe nytt neste gang håper jeg det blir et hus. Muligens oppnåelig.

Ett barn skal jeg klare å få i løpet av de neste 5 årene. Forhåpentligvis har jeg klart to allerede. Oppnåelig hvis jeg får bestemme (synd man må ha med en til på laget). 

Hvis jeg ikke er gift innen 5 år, er det noe alvorlig galt med typen min (eller meg selv hvis jeg fremdeles venter etter 12 år). Oppnåelig. 

En ny, fancy bil er drømmen (spesielt når jeg kjører rundt i en sliten 97-modell som truer med å ikke starte), om den så er barnevennlig får det bare være. Absolutt oppnåelig.

Jeg er usikker på om jeg kommer til å jobbe frivillig på et krisesenter. Jeg har tross alt planer om å være travel småbarnsmor innen den tid. Men en kombinasjon mellom fødeavdeling og krisesenter hadde vært spennende. Kanskje oppnåelig. 

"Kulturaktivitetskoordinator" er en kul tittel jeg håper jeg kan smykke meg med blant vennene mine innen 5 år. Dette går jeg inn for! Oppnåelig! 

Sykkelentusiast har jeg aldri vært, og aldri tror jeg at jeg kommer til å bli det heller. Men i sommer skal jeg sykle så ofte som mulig til og fra jobb, selv om tilbakeveien innebærer 10 minutter i beinhard oppoverbakke som nesten tar knekken på meg hver gang. Men fortsetter jeg å sykle, vil jeg kanskje se jævlig bra ut i sykkelutstyr innen 5 år. Oppnåelig, men svært usannsynlig, kjenner jeg meg selv rett. 



 

Små skritt, Miriam.

Jeg er lat. Svært lat. Samtidig som jeg blir beskrevet som et "ja-menneske" som er med på alt. Fra mitt perspektiv, stemmer ikke det. Hvis det er noe jeg har arvet fra pappa, er det at jeg er en sofasliter, som han liker å kalle det. Det er den kjipeste egenskapen jeg har. Derfor, samtidig som jeg blåser nytt liv i bloggen, skal jeg blåse nytt liv i meg. Prosjekt "Aktivere Miriam" (takk, Skam-Eskild) starter i dag. 

Målet mitt i år har vært å trene 2-3 ganger i uka. Det er nesten 2 måneder siden jeg har vært på trening sist. Men i dag skulle jeg aktiveres. I dag fant jeg ut at jeg er pinlig svak (ikke at jeg ble overrasket akkurat). Og utrolig flau over det. Jeg er så glad for at det er jenteavdeling der jeg trener, slik at jeg kan skjermes. 

Bildet over ville jeg lagt ut på insta eller no for å vise hvor flink jeg har vært i dag. 
Bildet nedenfor er realiteten, så kanskje det egentlig er det som burde bli lagt ut? 
Hva hadde fått flest likes? Å vent, det var jo det jeg ikke skulle bry meg noe om.



 

Lat som jeg er tok jeg bussen hjem etterpå istedenfor å gå 15 minutter. Og med unntak av en dusj, har jeg bare sittet i sofaen og sett på "Call the Midwife" etterpå. Hmm, små skritt, Miriam, små skritt. 


 

Har du savnet meg?

Denne bloggen er inne i sitt 9. år uten at den har gjort seg bemerkelsesverdig. Jeg har til tider blogget hyppig, og tatt flere måneders, ja, års pause. Den har gått fra å være en blogg som skulle gi meg en russeknute, til en studentblogg til en hummer og kanari-blogg. Så på oppfordring av noen venninner skal jeg prøve en siste gang å blogge skikkelig før jeg legger ballen død. 

Jeg kommer ikke til å være en blogger som legger ut fire innlegg hver dag, eller hver dag for den saks skyld. Du kommer ikke til å få se vippeextentions, falske negler eller betakarotenreklamer her. Jeg kommer ikke til å lage "clickbait"-overskrifter. Bilder vil ikke bli tatt med speilreflekskamera. Jeg kommer ikke til å blogge for å få flest mulig lesere, jeg kommer til å blogge for min skyld. 

Gratulerer med dagen, Bloggen. Har du savnet meg?

Alt går ikke helt etter planen

Nå er vi ferdig med andre uke i praksis. Alt går ikke helt etter planen. Planen var en uke på forskjellige helsesentre i Tanga by og deretter Bombo sykhus. Uten å gå inn i detaljer, får ikke utenlandske studenter lov til å være i praksis der. Lederen her på TICC og vår egen Mama jobber hardt for å endre på dette, men inntil videre ser det ut til at vi blir å rullere på helsesentre i byen. Vi kan derfor ikke skryte av mange fødsler. Men denne helgen er vi "on call" og neste uke skal vi jobbe mange doble vakter, inkludert netter for å sikre oss noen fødsler. Vi håper det gjør susen! 

Når det ikke er fødsler på helsesentrene er vi med på svangerskapskontroller, mor/barn-undersøkelser etter fødsel og besøker "children under 5" og "Family planning"-sykepleieren. Og så stikker vi innom mødrene som har født!

Dette her er foten til den første babyen vi tok imot her nede. Selv om hun hadde noen tøffe første 5 minutter av livet utenfor magen, var hun i svært god form nå. Men hun var en stor plugg, og hadde et stort sugebehov! 

Rett utenfor barselstuen er det veiing av barn under 5 år. Barna får på seg en slags buksepose som moren selv har sydd, som henges på en krok - typ fiskevekt. Bildet nedenfor er tatt med tillatelse fra moren. Han var en svært oppvakt liten gutt som spesielt fant tonen med vår norske jordmorveileder!

På "Family planning" er det først og fremst prevensjon som er tema. Et av tusenårsmålene til FN er å få ned kvinne- og barnedødeligheten i verden. For hver fødsel en kvinne har, øker risikoen for komplikasjoner, spesielt blødninger. Det kan være dødelig her nede. I tillegg fører flere barn i husholdningen til at det blir mindre mat per person. Det øker faren for underernæring hos barna. Derfor anbefaler "Family planning" at de ikke får mer enn 2-3 barn og all prevensjon er gratis for kvinner i Tanzania. Dessverre er det slik at ikke alle vet om det fordi det ikke er lov å annonsere det. Myndighetene mener det kan oppfordre til sex. De kvinnene som vet om det velger gjerne p-stav, kondom eller p-sprøyte. P-sprøyten velges gjerne for å forhindre at ektemannen finner ut at hun går på prevensjon. Plakaten nedenfor er laget av sykepleieren som jobbet med "Family planning". 

I skapet som står åpent på bildet nedenfor er det spiraler, p-piller, injeksjon til p-sprøyte og p-staver - kun et besøk unna for kvinnene i lokalsamfunnet!

Vi har vært innom 3 forskjellige fødeavdelinger, og på et sted fant vi en plakat om fødselsvarighet. Den er ikke så forskjellig fra de norske tidene. 

Og ellers har vi hatt besøk av en som driver med tradisjonell medisin her i Tanga. Han hadde mange naturpreparater for immunforsvaret, matlyst, magesmerter, kvalme og så videre! 3 av preparatene brukes i HIV-behandling og har dokumentert virkning fra England. Alt skal tas med en klype salt så klart, men de 3 HIV-preparatene ble revet vekk av oss og en energiblanding var svært populær! 


Litt mørkt bilde, men her er Ruth, lederen for TICC og han som kunne om tradisjonell medisin. Nedenfor er utvalget avbildet!

Til neste gang håper jeg at vi kan skryte på oss flere fødsler! God helg!
 

Helgetur til Usambara

I helgen dro jeg og Kine til Usambara mountains med fire andre fra TICC som går på tropemedisinkurs. Vi kjørte på fredag etter lunsj og kom frem til et klosterområde ca 4 timer senere. Her var det en lodge vi skulle tilbringe de neste nettene. Rommene var store, rene og dusjen hadde varmtvann! Dessuten var det godt med litt "kjølig" fjelluft! Personalet var så skjønne, og vi fikk bestemme både tidspunkt for frokost og middag, og hva vi skulle spise. 

Neste morgen møtte vi guiden vår, Kibwana, som skulle ta oss med på tur. Jeg hadde sett for meg at vi skulle gå på fjell, men det gjorde vi ikke. Vi var høyt over havet allerede, og turen ble derfor varierende i anstrengelsesnivå. Vi vandret gjennom mange landsbyer og overalt var det barn som ønsket at vi skulle ta bilde med dem. Det var helt fantastisk å vandre gjennom disse smålandsbyene, og glede de små med noe så enkelt!

De var svært interesserte i å se resultatet!

Landskapet var preget av at det er regnskogområde, og derfor er det mye landbruk i de forskjellige landsbyene. Husene og menneskene fremstår som velstående sammenlignet med det vi ser daglig i Tanga by. 

Det var ikke mange eksotiske dyr å se på turen, men vi fikk sett noen aper rett ved lodgen og en del kameloner. 

Ellers var det gigantiske trær...

Og hyggelige folk! 


Den neste dagen skulle vi til et utkikkspunkt 1500 meter over havet. Dessverre har jeg bare tatt et panoramabilde av utsikten, noe som ble vanskelig å laste opp her. Uansett, det var en utrolig fin tur og jeg anbefaler alle som skal til Tanzania å ta seg en tur til Usambara!


 

Keisersnitt og fødsel!

Den tredje dagen i praksis på Tomaini skjedde det endelig noe som kunne ligne en fødsel. En gravid som var innom dagen før hadde besluttet at hun ønsket keisersnitt, siden hun var langt over termindato. Det skal sies at termindatoen her regnes nesten utelukkende utfra siste mens. Dermed er det ofte feil termindatoer man opererer med, ofte fordi de husker feil eller ikke vet datoen. Vi hadde et tilfelle av en dame som ventet sitt 6. barn, som ikke hadde peiling på hvilke år barna var født. Det er ganske vanlig å ikke vite fødselsdatoen sin her. Men uansett.... Vi fikk være med på forberedelse til keisersnittet og selve keisersnittet. Den gravide fikk veneflon som det ble koblet opp væske på og et kateter. Deretter måtte hun gå fra fødestua, gjennom klesvask som hang til tørk utenfor og til operasjonssalen. 

De er veldig nøye på bruk av sterile hansker og at ting skal vaskes her, men de sterile hanskene forblir sjeldent sterile lengre enn det øyeblikket de tar det på seg. Og da når de vasker utstyr og kropp, hjelper det lite at de tar på området igjen med de ikke-lengre-sterile hanskene. Men sånn er det nå her. Jeg og Kine var veldig gira for at vi fikk bli med på keisersnitt!

Selve keisersnittet var et relativt likt inngrep som i Norge. Det er så klart en helt annen standard, men med tanke på hva de har som utgangspunkt her i Tanga, var det ganske bra. Selv om kvinnen måtte stikkes minst 10 ganger før spinalen traff. Vi var spente på å se hvor stort barnet var, siden den var så mange uker overtid og det forrige barnet hennes hadde veid 6 kg da det ble født! Men ut kom det en liten 3 kilos gutt med masse fosterfett! Skulle gjerne vist bilde, men jeg fikk ikke spurt om tillatelse fra moren.

Etter keisersnittet gikk vi til svangerskapsklinikken som vi hadde vært på hele uken. Vi hadde med noen jordmorstetoskop, målebånd, penner og nøkkelbånd som takk for at de tok så godt vare på oss. Det ble satt så stor pris på av de som jobbet der. Flotte jordmødre, sykepleiere og nonner som tar godt vare på kvinnene i lokalsamfunnet! 

I dag var vi på et nytt praksissted, Mikanjuni. Dette var mer et helsesenter. Det er ikke mulighet for operativ forløsninger der. Da vi kom fikk vi raskt beskjed om at det var en kvinne i fødsel med 8 cm åpning. Endelig skulle i få en fødsel! Siden Kine hadde et par fødsler færre enn meg, fikk hun starte. Kvinnen lå på en høy, slitt benk med et plastdekke og en kanga, et slags omslagslaken, under seg.

I åpningstiden byttet jeg og Kine litt på oppgavene slik at jeg kunne få fødselen som en åpningstid. Det var langsom fremgang etter at vi kom og det endte med at vi måtte ta vannet og henge opp drypp for å forsterke riene. Før det varte riene bare 15 sekunder. Til slutt vurderte vi at det var på tide å trykke. Jordmoren fra Norge som var med oss hjalp til med å få barnet lengre ned mot bekkenbunnen og så tok Kine over og forløste barnet. Barnet var ganske medtatt da den ble født, men etter 10 min skrek den bra og fikk kun trekk for farge på Apgarscoren. Barnet ble veid nesten umiddelbart til 4,2 kg, noe som er veldig stort til her å være! Siden kvinnen hadde vært lenge i fødsel, var tredjegangsfødende og barnet var stort måtte vi være obs på blødning. Her får de oxytocin på indikasjon, og det ble vi nødt til å gi henne siden livmoren hennes ikke trakk seg tilstrekkelig sammen.    

Det var fantastisk gøy å jobbe med fødsler igjen! Jeg klødde i fingrene etter å kaste meg over fødselen, og gleder meg til det er min tur å forløse barn!

 

Første dag i praksis

I dag våknet vi klokka 06 for å være med på en felles treningstime 30 minutter senere. Trøtt og på tom mage møtte vi opp. Det var 24 grader og sola var på vei opp. Det var en ganske grei start, men jeg måtte gi meg etter 30 minutter. Da sa kroppen min stopp. Jeg så frem til en kald dusj, men det er vannproblemer i hele Tanga på grunn en hovedpumpe som er ødelagt. Det resulterer i flere timer eller hele dager uten tilgang på dusj eller toalett som kan trekke ned. Så da ble det en fisefin dusj med flaskevann! Håper det ordner seg snart, for jeg tror det kan bli ille med 30 grader, folk som ikke får dusjet og toaletter som fyller seg.

Ellers hadde vi første dag i praksis i dag. Vi fikk omvisning på et "Health center"/distriktsykehus. Det besto av mannlige og kvinnelige medisinske og kirurgiske poster, pediatrisk post, operasjonssal og RCH - reproductive and childrens health. Vi var på RCH i dag. Ingen fødsler dessverre så vi endte opp med å være med på 6 svangerskapskonsultasjoner. Innholdet i konsultasjonene var faktisk ikke var så annerledes fra Norge.

Gravide og barn ble veid på vekten som er avbildet nedenfor. Gravide her har også helsekort der svangerskapet blir dokumentert, mens barn under 5 har et slags helsekort for å dokumentere vekten. Barna var innom ca. hver annen måned og det ble ført en kurve på vektutviklingen. 

Inne på dette lille rommet foregår svangerskapskonsultasjonene. Døra er hele tiden åpen og mens en gravid snakker med jordmor, kommer gjerne en annen gravid inn og setter seg i nabostolen. Hvis benken bak det grønne forhenget ikke er i bruk, brukes gjerne den av en annen jordmor sammen med en annen gravid. Det kan altså være tre gravide inne på dette rommet på 13 kvadratmeter samtidig, sammen med jordmødre, sykepleiere og studenter. Lite konfidensialitet og taushetsplikt her i gården, med andre ord. 


Vi har lært å hurtigteste kvinner for HIV. Som dere kan se på bildet er det et lite stikk i fingeren, akkurat som en blodsukkertest. Ingen av kvinnene vi testet fikk positiv prøve. Det var visst også en sjeldenhet på der. 



Praksisen vår blir her ut uken. Så skal vi forhåpentligvis flyttes til et sted det er flere fødsler. I mellomtiden får vi mengdetrening i å ta blodtrykk,måle symfysefundus-mål, lytte etter fosterlyd med jordmorstetoskop og regne ut termindato og hvor mange uker de gravide er på vei. Og uten at vi prøver, klarer vi å skremme småbarn med vår bleke hud! Nå er det på tide å få solt seg litt! 
 

Jambo!

Hallo fra Tanzania! 
Vi startet turen mot Tanzania på Gardermoen i går morges. Hele reisen var med KLM og det har vi ikke angret på. Hyppige måltider, all drikke inkludert og ingen forsinkelser. Første fly tok oss med til Amsterdam. Der oppdaget vi at Kine hadde regionsperre på bankkortet sitt, så da fikk noe å tiden med. Videre gikk turen til Nairobi. Det var en lang flytur, men gikk overraskende bra! I tillegg til at vi kunne fråtse i filmer og serier, ble det ekstra underholdning da det ble annonsert at co-piloten krysset ekvator for første gang. Det ble feiret med at han fikk barberskumskjegg, serviettslør og ble trillet gjennom hele flyet oppå en av trallene til full jubel fra passasjerer og kabinpersonalet. 

Etter 3 timer i Nairobi, skulle vi ta siste fly for dagen og lande i Dar Es Salam. Da vi gikk ut av flyet, traff en vegg av varme oss. Klokka var 2 på natta og vi hadde vært på reisefot i 20 timer. TICC, stedet vi skulle bo på, hadde arrangert at vi skulle bli hentet der klokka 5. Vi kjøpte visum og hentet bagasjen, ja, alle 4 bager var kommet med! Vi tenkte at vi skulle spise, sove og stelle oss litt før bilen kom. Men da vi gikk ut fra bagasjeområdet var vi utendørs av flyplassen og det var lite å foreta seg... Vi så for oss mange timer på et trappetrinn, men plutselig sto sjåføren vår der og vi var reddet fra kjedsomhet!

Vi kunne valgt flere transportmuligheter til TICC. For oss var buss uaktuelt, mest fordi Miriam ikke ville risikere flere timer i en buss uten aircondition. Og fly måtte vi velge bort siden vi hadde små mye bagasje med oss. Så da ble bil det beste alternativet. Bilen var romslig og hadde aircondition! Og vi kjørte nesten 3 timer tidligere enn avtalt, noe jeg har skjønt ikke er helt normalt etter å ha hørt så mye om "Afrika-time". Jeg prøvde å sove det meste av turen, men det var vanskelig å ikke følge med på det sære kjøresystemet de har. Tuting, blinking, dyr og hindringer i veibanen, forbikjøringer... Jeg er glad jeg ikke kjørte selv. Når det ble lysere fikk vi sett folk og hus. Små hus laget av stråtak og leire, til større murhus.

Etter 6 timer var vi kommet til Tanga, og en grusvei førte oss videre til TICC, ca 10 km utenfor i følge sjåføren. Etter et døgn på reisefot var vi endelig fremme. Vi kom akkurat tidsnok til frokost hvor vi traff norske sykepleierstudenter og tropemedisinstudenter. Så var det rett til rommet, med eget bad, wohoo! Der ventet en lengre hvil, før vi igjen gikk til spisesalen for å få i oss lunsj. 

Og nå sitter vi her og slapper av i skyggen i 30 grader. Vi skal være flinke til å ta masse bilder etterhvert! 

Miriam og Kine

 

 

Coming soon!

Da er det på tide å puste litt liv i bloggen igjen! 
Det siste halvåret har jeg jobbet med masteroppgaven. Den skal leveres førstkommende torsdag og bli en gledens dag! Et par dager senere drar jeg og Kine på utveksling. I og med at Kine har sagt til alle at jeg skal blogge mens vi er på tur, må jeg nesten leve opp til det nå. Turen går til Tanzania! Vi skal leve 7 uker på TICC i Tanga og med det avslutte vår jordmorutdanning der. 

Bloggen går derfor gjennom en liten forvandling og blir en reise/utvekslingsblogg! 
Nå gjenstår bare iherdig skriving og pakking, så kan reisen begynne!

Stay tuned!  

God sommer!

Det går litt tregt om dagen. Det er sol og sommer. Alle kaster armene i været og roper "SOMMERFERIE", mens jeg sitter på skolen og stirrer på den hvite siden som skal fylles med svarte tegn. I morgen starter "metodeseminaret" da jeg skal fremføre metodekapittelet mitt så langt jeg har kommet til nå for klassen. Jeg mangler en godkjenning fra NSD før jeg kan begynne å intervjue informanter, og har derfor gjort minimalt på denne delen av oppgaven. Så langt i skriveprosessen, synes jeg selv at jeg har gjort en god jobb, men vet at jeg kunne jobbet mer effektivt. Da kunne jeg kanskje tatt en dag i parken for å slikke sol. Min "ferie" blir preget av jobb og masteroppgaven. Ikke akkurat en drømmesommer. Passer kanskje bra siden SK16 ikke er helt klar heller. Innbyggerne i Spania får bare tåle synet av den vinterbleke kroppen min når den ene uken med avslapping skal nytes. 

Min skriveprosess:

Glemte lesebrillene. Solbrillene får duge.

You talking to me?

Paaaause!

zzzzzzz

Ønsker alle en riktig god ferie! Håper din blir bedre enn min!

En ny hverdag - Masteroppgaven

Praksisperioden er over. Jeg har hjulpet 39 skjønne små til verden. Jeg følte at jeg avsluttet praksis på topp. Det er en herlig følelse! 
Men nå som praksisen er lagt bak meg, er det på tide å se fremover. Mot masteroppgaven! Det er det jeg har gruet meg mest til. Ikke fordi jeg er usikker på tema eller fordi jeg synes det er vanskelig å skrive. Nei, det er fordi jeg har kort tid til å gjøre så uendelig mye arbeid på. På 20 uker skal jeg gjøre masse grunnarbeid; prosjektbeskrivelse, søknad til NSD, samtykkeskjema, informasjonsskriv, intervjuguide. Deretter må det intervjues 6-8 informanter, transkribere intervjuene, analysere, drøfte og konkludere. Og ikke minst skrive 15 000 ord om alt. Det virker så uoverkommelig!


Min nye arbeidsplass...

Heldigvis er oppgaven min en del av et større prosjekt og jeg har dyktige veiledere ved min side. Jeg er veldig spent på tida fremover og hvordan det blir å være borte fra fødeavdelingen helt til november! Å komme tilbake til fødsler er heldigvis en veldig god motivasjon for å ferdigstille dette prosjektet. 
Bloggingen min blir kanskje ikke like interessant i denne "praksispausen" og det må jeg bare unnskylde på forhånd. Men jeg kan garantere at det blir mye spennende lesing i november! Hold ut til da! 


Savner ordentlig vår!





 

Travel slutt på uka

For en avslutning på praksisuka! Jeg har slitt med forkjølelse den siste uka, og var ganske utslått da jeg våknet på torsdag. Jeg var i sterk tvil om jeg skulle dra i praksis, men bestemte meg for å dra. Det angret jeg ikke på! Noen vakter er jeg heldig hvis jeg får én fødsel. Denne vakten starta med ei førstegangsfødende som hadde rask fremgang. Før klokka ble 11 hadde jeg lagt et klipp (endelig har jeg lært meg å legge episiotomi) og ei lita jente ble født. Det er virkelig flott å følge kvinner som ikke bruker epidural i fødsel, og se hvordan kroppen tar over og styrer kvinnen gjennom fødselen. Etter fødelsen forløste jeg morkaka og suturerte klippet på egenhånd.

Jeg rakk så vidt å gå inn på vaktrommet før jeg ble sendt inn på en annen fødestue. Papirene og dokumentasjonen fikk vente. Ei andregangsfødende med trykketrang var på vei inn og jeg og jordmoren min var de eneste ledige. Kl. 12 var kvinnen kommet inn på fødestua og ca. 20 minutter senere var enda ei lita jente født! Snakk om rask fødsel!

På 1,5 timer hadde jeg tatt imot to friske, nydelige jenter! Jeg var så høy på adrenalin at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hånda mi verka i flere dager etterpå, det er først i dag at den kjennes normal ut igjen. Nå ser jeg frem til 3 vakter på fødeavdelingen neste uke før jeg tar meg en velfortjent påskeferie!    



 

Baby nr. 25

Vi gjør alt for å få nok fødsler. I løpet av utdanningen skal vi ha tatt imot mellom 40 og 50 barn, aller helst 50. Det er en utfordring når vi er mange studenter i praksis samtidig og det er få fødende på avdelingen, noe som har vært tilfellet den siste uka. Derfor går jeg overtid. Og får betalt i fødsler.

Når en kvinne har startet aktiv fødsel, fra ca. 4 cm åpning og riene kommer med jevne mellomrom, skal en jordmor være tilstede på fødestuen. Det var jeg en hel kveldsvakt uten at det ble fødsel. Jeg og kontaktjordmoren min tenkte at det ikke var lenge til kvinnen kom til å føde. Jeg hadde god kontakt med fødeparet og følte meg våken og i stand til å bli lenger for å bli med på forløsningen. Dette barnet ville bli mitt 25. og ville markere at jeg var halvveis i forløsninger!1 time på overtid forløste jeg en nydelig liten gutt.

Full av adrenalin forlot jeg sykehuset. Jeg spanderte en taxitur på meg selv for å få mest mulig søvn før neste vakt. Dagen etter besøkte jeg kvinnen og barnet for å snakke om fødselen og hennes opplevelse, som heldigvis var bra! Neste gang jeg var på vakt, ventet en liten hilsen på meg.



Det er hyggelig å få en liten oppmerksomhet som takk, spesielt som student. Da føler jeg at jeg gjør en god jobb, ikke bare med det jordmortekniske, men som samtalepartner og en god støtte i fødsel. 

Straks er det ny vakt og forhåpentligvis fødsel nr. 27. Nr. 26 fikk jeg i går! Så alle gravide damer på Østlandet, hopp og dans litt så vannet går slik at jeg får noe å gjøre i kveld!

03.03.2016

Denne uken har jeg tatt imot barn nr. 24 av de obligatoriske 50! Alt går så bra når man har et godt samarbeid med den fødende og hun tør "å presse mot det vonde" som vi sier. Det var en nydelig fødsel og jeg føler meg priviligert som fikk delta, ikke minst forløse barnet! 

I tillegg har vi øvd på støtting på en simuleringsdukke slik at vi blir flinkere til å forebygge rifter i fødsel. Fordelen med simulering av fødsel er at vi får komtinuerlig tilbakemelding om hva som er bra og hva som kan gjøres annerledes. Det er ingen distraksjoner. Ingen fosterlyd å følge med på, ingen kommunikasjon med den fødende, ikke noen stressfaktorer, bare øving og terping. Jeg fikk skryt for støtteteknikken min og jeg har heldigvis en god statistikk når det kommer til rifter, så det betyr at jeg gjør noe rett i det minste! Det er fort gjort at jeg tviler på mine egne evner, men fødsler er uforutsigbare og jeg er fremdeles under opplæring. Jeg ser frem til den dagen jeg har mer erfaring og kjøtt på kunnskapsbeina mine.En av fryktene mine er at en kvinne får en grad 3 eller 4 rift der jeg er ansvarlig. En annen er dårlige barn. Det sistnevnte har jeg allerede opplevd og det synes jeg at jeg kunne ha taklet bedre. Jeg har lært av situasjonen og den sitter med meg i ryggraden videre.

Og med det sier jeg god helg!   

28.02.2016

Jeg trodde ikke det skulle bli en så lang pause. Helt ærlig trodde jeg ikke det skulle bli en pause i det hele tatt. Men nå sitter jeg her. 2,5 år siden siste blogginnlegg og over 1 år etter at jeg startet på master i jordmorfag. Jeg hadde alle intensjoner om å blogge. Lærerne våre oppmuntret oss til og med til å gjøre det. Det er rett og slett manglen på tid og behovet for å få pause fra travel skoledag som har vært grunnen til at det ikke har blitt noe av. Hvorfor jeg forklarer mitt fravær er egentlig uviktig og uinteressant. Hvis du først har kommet deg inn på denne bloggen, kan jeg tenke meg at det er fordi du har lyst på et innblikk i en jordmorstudents hverdag. Jeg skal prøve å gjøre en innsats de siste 10 månedene av studiet. 

Det jeg kan fortelle om det første året er at det er tungt. Det er mye tyngre enn jeg trodde faktisk. De første månedene var det undervisning, pugging og eksamen. Etterpå ble vi sendt ut i praksis. Det er tøft å gå fra å være sykepleier tilbake til studentrollen. Plutselig kan man ingenting. Å ta et blodtrykk blir en utfordring fordi veilederen står og følger med. Det er vanskelig å hele tiden skulle prestere, vise at man kan. I tillegg er det oppgaveskriving og ufattelige mange inntrykk. Sterke historier, vanskelige fødsler. Man får ikke tid til å snakke om fødselen før det kommer en ny fødende som trenger hjelp. Til slutt er det uungåelig å knekke sammen på nattevakt foran hele avdelingen. Men jeg kom meg gjennom det.

Så nå sitter jeg her, "snart" jordmor og klar for en ny periode på fødeavdelingen. Jeg er klar. Jeg gleder meg. Jeg kan dette!    



 

Adrenalinrush!

For første gang på lenge har det endelig vært rolig på jobb. Vi fikk sendt hjem og overflyttet nesten halvparten av pasientene våre før helgen, men likevel fikk jeg kjørt meg skikkelig i går. Vi ventet en "øyeblikkelig hjelp" i vaktskiftet. Denne type pasient kan være alt fra feber og lave blodverdier til sterke smerter og blødninger. Denne gangen var det det sist nevnte. Jeg fikk ansvar for pasienten, og i 4 timer var jeg inn og ut av rommet uten mulighet til å sette meg ned, gå på do, drikke, NOTHING. Men tida gikk så fort at jeg tenkte ikke særlig over det der og da. Det var smertebehandling, akuttbehandling, beroligende behandling, støtte, væskebehandling, blodtransfusjon, to leger, 3 sykepleiere, det var helt vilt! Det er ikke normalkost på min avdeling, og det var en utfordring for meg som kun har 1 års erfaring.

Det som var ekstra spennende med pasienten var målingene hennes, blodtrykk, puls, saturasjon og temperatur. Mens de førstnevnte var stabile, var temperaturen lav. Veldig lav og synkende. På et tidspunkt var den vel nede på 33 og noe. Ingen av oss hadde vært borti lignende. Mens legene fikk beskjed, snakket jeg med en annen sykepleier om hva vi kunne gjøre. Vi måtte varme pasienten opp! Tepper, varmeflasker, lue... Vi kokte pasienten, stakkars. Heldigvis hjalp det, selv om det tok 4 timer å få opp temperaturen med 3 grader. 

Etter på fikk jeg endelig satt meg ned og spist litt. Frem mot vaktskiftet var jeg innom og tok temperaturen hvert 20. minutt. Den varierte kraftig, vi kom fram til at det kom til å bli for mye for nattevaktene hvis de skulle overvåke pasienten like hyppig om natten. Da rapporten til nattevaktene begynte, fikk jeg snakket med vakthavende lege om å flytte pasienten til overvåkningsposten. Jeg klarte ikke gå hjem før vi hadde fått svar. Til min store glede var det kapasitet der og jeg er sikker på at pasienten fikk en god og overvåket natt der nede.

Jeg har aldri hatt lyst å jobbe på en akuttpost eller bli akuttsykepleier, men etter det adrenalinrushet jeg hadde i kroppen min i går skjønner jeg at folk vil det. Det er utrolig spennende! Dessuten fikk jeg en skikkelig mestringsfølelse, selv om jeg fikk mye hjelp og spurte mye. Men nå har jeg lært masse. Jeg ser at jeg kan klare det. Kanskje det blir akuttsykepleier av meg tilslutt?

    

17. mai er jeg så glad i...

Gratulerer med vel overstått alle sammen! Er det ikke en herlig dag?! Jeg elsker 17. mai. Bunader, flagg, korps, sang, frokost, champagne, bunader! For en digg dag! For meg startet den tidlig. Jeg jobbet nemlig nattevakt til 17. mai. Rolig var den heldigvis. Da klokka nærmet seg 06 satt jeg og en kollega og hørte på 17.mai-sanger og sang Ja vi elsker, kun for å komme i stemning. Vi skulle jo hjem og sove. Og sov gjorde jeg. I 3 timer. Da var det dusj, på med bunad og spise frokost med 15 andre. Jeg kom fashionably late, men når man ankommer i bunad, gjør det vel ingenting. Rogalandsbunaden min med Jelsabroderi har jeg kun brukt 2 ganger før. Jeg elsker å ha den på meg!

 

Etter litt sprudlende italiensk vin og mammas herlige paier, dro jeg og min søster til min gamle arbeidsplass for å hilse på de gamle og si gratulerer med dagen. Det var hyggelig å se at det ble så godt satt pris på. Men så sa plutselig kroppen min stopp og jeg måtte ta meg en powernap for å holde ut resten av dagen. 40 minutter seinere var venninnene mine i parken og jeg byttet til kjole og ble med dem.

Meg, Madde og Maria

Meg og Madde


Marte og Malin

(Ja, jeg har kun venner som begynner på M)

Etterpå dro jeg og kjæresten min til min søster og hennes samboer for å spise spaghetti og kjøttboller Jamie Oliver stil!



Etterpå ble det party i kollektivet, men jeg holdt bare ut et par timer før jeg sluknet på senga og sov til kl. 11 i dag. Nydelig varmt vær, men jeg sitter inne og blogger mens snørra renner (Too Much Info) i det som har vært treningsmotivasjonsoutfiten min:


Fremdeles ikke helt happy med beina mine, men jeg har kanskje ikke trent så mye for at de skulle bli drømmebein heller. My bad.

Ha en flott dag i varmen!







Mai Birthday!

Mai er den beste måneden! Jeg ble 23 år den 10. mai og feiret så klart!

Denne bursdagen prøvde jeg å lage hjemmelaget snickers! Det var for det meste smelting og stivning.

Og resultatet ble knakende godt! Herlighet, får vann i munnen bare av å tenke på det! Du bør prøve! Lover deg, det er verdt alt sukkeret.

Så prøvde jeg Passion4Baking sine vanilje muffins. De var gode, men best den første dagen.


Jeg var alene på bursdagen min. Mamma var i Kristiansand, Pappa var på seiltur og kjæresten min jobbet. Så jeg åpnet gaver med Kina-Pelle.

Dessverre finnes det ingen digitale bilder fra festen. Jeg kjører engangskamera da. Det er så spennende å fremkalle dem!

Annerledes uke

Denne jobbuka blir litt annerledes enn de andre. Jeg skal være gruppeleder. Kort sagt vil det si kontorarbeid. Eller det innebærer mer enn det. Jeg skal ha previsitt, ringe kommuner, ordne hjemreise, overflyttinger osv. Det blir litt deilig å få et avbrekk fra å være ute i post. Ulempen er at jeg må ha kontroll på alle pasientene som er inneliggende, ikke bare de 3-4 pasientene jeg ellers ville hatt ansvar for. Tidligere har det gått fint, men da har det ikke vært så full avdeling som nå. Da jeg dro hjem på fredag var det 36 pasienter inneliggende! FULL avdeling! Det skjer aldri før helgen. Håper noen ble sendt hjem i løpet av helgen eller dagen i dag.

Men ikke nok med gruppelederuke, jeg skal være veileder for en student fra og med i morgen. Sekundærveileder vel og merke, men jeg må være med på forventningssamtale og alt det der. Håper det går bra. Jeg har aldri vært veileder før. Gruer meg!

Nei, nei, jeg får komme meg ut i finværet og traske til jobb. Ønsk meg lykke til!







Hemsedal!

Jeg gjør ting jeg ikke kan! Denne helgen var jeg på hyttetur til Hemsedal med 11 andre. Jeg er ikke akkurat født med ski på beina, verken langrenn eller slalåm. Det er 3 år siden jeg var i bakken sist (for første gang) og jeg var nervøs for at jeg skulle være like dårlig denne gangen som da. Heldigvis gikk det mye bedre denne gangen!


Min første utfordring var å komme meg opp i bakken ved hjelp av denne heisen man tar mellom beina sine. Det gikk bra, men tror jeg må øve litt på denne altså. Det var en haug av småfolk i bakken. Hvem visste at vinterferien startet den helgen?

Heldige med været var vi også! Kunne ikke bli bedre.

Jeg fikk teken på kjøringa etterhvert. Det var ikke bare jeg som syntes det heller. Kjæresten min var veldig stolt av meg!

Etter en lang dag i bakken var det tid for afterski og tacomiddag, en klassiker når 12 mennesker skal bli fornøyde. Vi bestemte oss tilslutt for å dra på Hemsen. Vi var forberedte på at det kom til å være stappa, men da vi kom dit var det 10 andre mennesker der. God plass på dansegulvet kalles det. Jeg var ikke så fan av musikken DJen var bestemt på å spille, men jeg dansa til det stengte.

Nå er jeg støl i kroppen og klar for kveldsvakt. Skal bli godt å komme tilbake til jobb. Denne uka begynner en venninne av meg å jobbe der. Det blir supert!

Ha en flott dag i sola!

Jeg er tilbake!

Tror jeg...

Jeg har hvertfall savnet bloggingen, så nå prøver jeg på nytt.

Uken startet med to nattevakter og i kveld skal jeg på kveldsvakt. Jeg trives utrolig godt med å jobbe framfor å studere. Selv om livet som student var fleksibelt og herlig, er det enda bedre å komme hjem fra jobb uten å ha en oppgave eller eksamen å øve til. Sykepleieryrket er et trygt yrke. Du vil alltid finne jobb (så lenge du er egnet), men får du først jobb er det først og fremst vikariat. Veldig mange ser på dette som negativt. Jeg så egentlig på det som en fordel. Det gir en friere tøyler, noe mange yngre setter pris på. Når et vikariat går ut kan man for eksempel dra på lengre reiser før man startet i et nytt. Det er lettere å prøve seg på forskjellige typer avdeliinger og finne ut av hvor man hører hjemme, og forhåpentligvis får man fast jobb der tilslutt.

Da jeg ble tilbudt fast jobb følte jeg at jeg virkelig hadde fortjent det. Ja, jeg har fått fast jobb, og jeg er sååå glad for det! Jeg trives så godt på arbeidplassen min, og nølte ikke et sekund med å takke ja, selv om jeg bare har jobbet på den avdeingen. Kun 9 måneder i vikariat før man får fast jobb er bra! Jeg liker det! 

Oj, jeg må springe! Jeg må ikke komme for sent på jobb. Ha en flott dag, folkens! Husk: Det er bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse!  



 

Å begrave en venn

Jeg jobber med kreft og død daglig. Det var ikke så vanskelig som jeg trodde det kom til å bli. Det er sterke historier, det er triste historier, men jeg klare å holde det på avstand og glemme det når jeg ikke er på jobb. Det overrasker meg at jeg klarer det, slik som jeg er.

Noe jeg håper ingen av dere får oppleve er å miste en venn. Si farvel til en venn. Begrave en venn. Hun forlot oss for tidlig. Hun har plantet et frø i meg og alle hun møtte. Allerede tenker jeg, hva ville hun gjort? Hun ville ha forandret Norge. Kjære vakre, sterke pike. Du var høyt elsket, respektert og satt pris på. Du var deg selv til det siste. Du lot ikke sykdommen forandre deg. Du har alltid vært der for dine venner. Du vil alltid være med dine venner. Takk for at du var deg. Hvil i fred, blide pike.  

Et lite pip

Jeg har ved flere anledninger hatt tid til overs og tenkt at nå skal jeg blogge! Men jeg har ikke klart å skrive ett innlegg jeg selv ville ha lest, og jeg tror jeg vet hvorfor. Twitter og Instagram har tatt mer av min tid. Det skjer hele tiden noe, jeg får respons og jeg får respondere på andres innlegg og bilder. Kanskje det er latskap eller galskap. Jeg skjønner det egentlig ikke for jeg elsket jo å blogge før!
Jeg kommer ikke til å fjerne bloggen, men jeg kommer nok ikke til å blogge med mindre jeg har noe å blogge om :-) Følg meg gjerne på twitter (@Mirisol) eller Instagram (Millam90).

Vi blogges da ;-)

Jogg fra jobb

I dag hadde jeg avtalt med to kollegaer å jogge hjem. Jeg gledet meg ikke, og som jeg forventet ble turen tung. Men jeg klarte å komme meg fra A til Å, ca 6 km. Stolt av meg selv!

En dagvakt

07.30 - 08.30: Vakten starter. Vi har rapport og morgenmøte. Det er ikke alltid det varer så lenge som en time, men denne dagen hadde nattevaktene bakt rundstykker så da spiste vi like gjerne frokost.

08.30 - 09.00: Jeg leste om pasientene jeg skulle ha. Jeg kjente ingen av dem og prøvde å sette meg godt inn i hvem som var hvem. Hadde litt problemer når de var i samme aldersgruppe og var der for samme grunn. Ikke alltid like lett å holde tunga rett i munn.

09.00 - 09.20: Jeg legger alltid fram medisinene for dagen før jeg går og hilser på pasientene. Dersom de skal ha noe kl. 8 har jeg det da klart når jeg hilser på dem. Jeg vet aldri hvordan en vakt blir. Der jeg kan spare tid, bør jeg prøve å gjøre det. .

09.20 - 10.00: Hjalp pasientene med morgenstell. Det er ikke alltid jeg har pasienter som trenger det. Etterpå ordnet jeg frokost til hun ene. I tillegg hjalp jeg til i et annet stell.

10.00 - 10.15: Gjorde klar antibiotika til kl. 14, ordnet med urinprøver og leverte dem til laben.

10.15 - 10.30:  Her hadde jeg litt tid til overs så jeg fylte på og ryddet i veneflonkassene.

10.30 - 11.00: Tidligere hadde jeg sagt fra til hjelpepleieren på kjøkkenet at dersom hun trengte noe hjelp til å stelle i stand til fredagslunsjen, måtte hun bare si i fra. Denne halvtimen brukte jeg derfor til å åpne opp 2-pakninger med gulost og separere skivene. Fredagslunsjen var PIZZA!

11.00 - 11.30: Jeg skulle ta imot en pasient i dag, og litt før klokka 11 kom hun. Vi hadde en samtale om hvordan hun hadde det og hva hun kunne forvente seg før operasjon og etter. Deretter ringte jeg etter anestesi, kirurg og fysio for å høre om når de kunne komme innom henne.

11.30 - 12.00: Nå var det på tide med deilig fredagslunsj. Hver fredag blir det laget en herlig lunsj slik at vi får kost oss litt før helgen starter, og ikke minst får vi spist sammen. Det er ikke hverdagskost.

12.00 - 12.10: Etter lunsj skulle jeg sette en veneflon. Dette er ikke lett på en kvinne som går på blodfortynnende og er nærmere 100 år. Jeg merket på første stikk at dette ikke kom til å gå bra, når jeg så hvor kjapt åra sprakk. Nei, her var det på tide å tilkalle anestesisykepleieren, ekspert på venefloner!

12.10 - 12.30: Anestesi kom og hadde store problemer med å stikke, hun og. Samtidig kom de fra laben for å ta en blodgass prøve av pasienten. Samtidig ringte de fra CT og ville ha pasienten ned. Det skjedde litt vel mye på en gang for henne, men med veneflonen vel inne og 5 minutters press på stikket fra blodgassprøven kunne jeg gå og ringe portør for  å følge pasienten til CT.

12.30 - 13.00: Legen kom for å snakke med den nye pasienten min. Samtidig tok jeg målinger av pasienten.

13.00 - 13.05: Rapport fra teamlederen om pasientene mine fra previsitten.

13.05 - 14.00: Den ene pasienten min trengte medsiner hentet ut fra apoteket. Jeg fikk med meg reseptene og gikk til apoteket. Heldigvis er det et på sykehuset. Det er så kjedelig at sånt tar tid. Når jeg endelig var min tur og alt var i funnet fram viste det seg at jeg hadde glemt et skjema hjemme. Farmasøyten var snill og sa at hun skulle holde kassen åpen for meg, så jeg sprang opp til avdelingen. På veien møtte jeg en av fysioterapeutene og spurte om hun kunne gå innom pasienten min. Det var ikke noen henvisning på henne, men hun kunne jo gjøre det på sparket. Det var jo tross alt fredag.
Jeg hentet skjema, kom opp med medisinene og møtte siden på fysioterapeuten. Hun var overrasket over at det ikke var noen henvisning på pasienten, og vips så hadde jeg en ting til jeg måtte gjøre.

14.00 - 14.30: Denne tida skulle jeg egentlig brukt til å henge opp antibiotika, men den pasienten var fremdeles nede til CT. Den andre pasienten min skulle få væske intravenøst og jeg begynte å styre med det samtidig som jeg fikk gitt rapport til teamlederen.

14.30 - 15.00: Jeg fikk endelig satt meg ned etter 2 ganske hektiske sistetimer. Jeg skrev rapport på alle pasientene mine, spiste et kakestykke og svart på spørsmål kveldsvaktene hadde om pasientene jeg hadde hatt. Antibiotikakuren og henvisningen til fysio fikk de ta seg av.

Dette var altså en vakt fra min hverdag

Hva gjør jeg egentlig?

Med gårsdagens fletter og et litt molefonkent uttrykk på ansiktet er jeg klar for jobb.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var like flink som før til å blogge, men når hverdagen mest går i jobb tror jeg ikke det er så spennende å lese om. Dessuten skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å ta bilder og å bruke dem, men har jo ikke lov å ha mobilen på meg på jobb, så da blir det vanskelig å ta bilder... Noen synes sikkert det er artig å lese om hva jobben min består av, så derfor tenkte jeg å virkelig dokumentere hva det er jeg gjør i løpet av en vakt. For når folk spør meg hva en vakt består av kommer jeg sjeldent på hva det er jeg gjør som får tida til å gå. Jeg tror bare det jeg gjør er blitt til en sånn vane at jeg ikke tenker over det lenger. Stay tuned!

 

 

 



 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » November 2016 » Oktober 2016
Miriam

Miriam

27, Oslo

Sykepleier og nyutdannet jordmor i Oslo.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits