Tale til mine kjære dramamedelever og lærere

I går hadde vi avslutning for avgangselevene på Lundehaugen, men dramaelevene samlet seg og hadde sin egen lille avslutning både før og etter talene og underholdningen i Aulan.

I dramarommet var det fantastiske parodier av lærerne våre, som de heldigvis lo av selv. Det var adjektivhistorie og utdeling av fine ord og setninger til både lærere og elever. Til denne anledningen bestemte jeg meg for å skrive tale. Min første skikkelige tale. Og jeg visste jeg kom til å grine. Jeg grein da jeg leste den opp for meg selv og da jeg skulle lese den opp foran alle begynte tårene å trille før jeg sa de første ordene og det holdt seg slik gjennom hele talen.

Tusen takk til dramakullet 09! Dere er flotte! Derfor tenkte jeg at jeg skulle legge ut talen min, slik at dere kan lese den igjen hvis dere vil :-)


For nesten 3 år siden troppet vi opp til første skoledag som uvitende, nysgjerrige, ferske 1. klassinger. I dag troppet vi opp som voksne kvinner og menn, hverfall så voksne vi dramaelever kan bli, til vår siste skoledag med kunnskap tytende ut ørene og unike minner i tankene.

Atmosfæren og miljøet på denne skolen er utenom det vanlige. Det visste sikkert alle før de begynte. Å høre opera i gangene eller å bære en lærer innrulla i papir inn i en tilfeldig fransktime er langt ifra unormalt for oss.Og med lignende minner i tankene kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke angrer ett sekund på at jeg valgte å gå på Lundehaugen. Alle de tøffe tidene med oppgaveskriving til langt på natt og pustevansker pga stress har vært verdt det når jeg ser på hvor mange gode minner og venner som har kommet ut av det.

Hvor mange får oppleve at lærerne kler seg opp i tre meter lange hvite kjoler og svever rundt i rommet som engler mens vi har quiz?
Hvor mange får prøve å flakse som en fugl midt på skoledagen mens de på andre skoler jobber med kjemi og biologi og alle de andre teite realfagene?
Og hvor mange ganger har vi ikke tenkt "for noen fantastiske lærere vi har som gjør skoledagen vår så utrolig"?

Kjære lærere!
Dere har gitt meg en glede for skolen jeg aldri trodde var mulig. Dere har inspirert meg, og sikkert alle andre her i rommet og, på hver deres måte som jeg både bevisst og ubevisst kommer til å ta meg meg videre i livet. Dere har sett på oss som individer, ikke klasser, og jeg har følt meg sett og at dere har brydd dere om meg, og at dere virkelig har brydd dere om hvordan hver og en av oss har det. Og det er ikke en selvfølge, jeg ser på det som svært uvanlig og anser meg selv heldig. Dere har lært oss om det dere brenner for, og på den måten har jeg begynt å brenne for det.

Dere har latt oss være med på så mye. "Askepott" har blitt en gjenganger i min klasse, Psykose 4.48, Lysistrata, Åpningen og Avslutningen av Kulturbyåret 2008, Pasjon, Gryttens Popsongar og mye mer. For min egen del vil jeg nevne monologene. Jeg har fått et veldig nært forhold til "Jenta i Sofaen" og blitt veldig glad i henne. Jeg ønsker at folk skal bli kjent med henne og bli glad i henne. Jeg har aldri jobbet så hardt og så lenge med en rolle før. Det har gitt meg slik forståelse for skuespiller arbeid jeg kommer til å ta med meg videre.

Det jeg egentlig prøver å si er "Takk". Takk for at dere har holdt ut med meg og mine medelever på skolen, utenfor skolen og i London. Jeg vet at det ikke kan ha vært lett. Takk for at dere har sett meg og tatt vare på meg. Takk for all kunnskap dere har delt med oss.

Kjære medelever!
90-kullet er det noe spesielt med. Ikke bare er vi en fantastisk gjeng som setter russetida, som bare skjer en gang i livet, på vent for en forestilling, men vi har overlevd flere skolereformer som har prøvd å ødelegge oss og tulle med både våres og lærernes hoder. Det å fullføre dramalinja uten en eneste bok i noen av dramafagene gjør oss ganske fantastiske. De fleste kan nok huske i fjor da vi hadde 9 avgangsfag og ingenting skulle telle før etter påske. Da støttet vi hverandre og hjalp hverandre så langt det gikk. Det har vi fortsatt med i år.
Jeg føler meg priviligert til å være en del av Lundehaugens dramakull 09. Bedre folk på samme plass finnes ikke.

Kjære 3MDRA, klassen min!
Uten dere er jeg ingenting (her begynte jeg å grine så mye at jeg ikke klarte å snakke på en liten stund). Det føles sånn ut i dag. I løpet av disse 3 årene har dere blitt en del av meg og dere har gjort disse årene til mine beste.
Vi er en sær sammensetting av personligheter, men likevel har vi lært hverandre å kjenne og blitt glad i hverandre. Ikke uten problemer så klart, vi er tross alt en jenteklasse. 
Jeg ser opp til hver og en av dere. Der har alltid vært der for meg. Jeg bryr meg så masse om dere og vil at dere skal få alt dere ønsker dere i verden. Mennesker som dere vokser ikke på trær og jeg er så sjalu for at mer enn halvparten av klassen blir igjen her mens jeg skal til Oslo. Dere er den beste gjengen! Tusen takk for at dere har gjort tida på Lundehaugen til min beste.

Alle sammen, tusen takk! Jeg er så glad i alle sammen! Jeg føler meg hjemme på Lundehaugen med dere. Og jeg vil ikke reise hjemmefra (her begynte jeg også å grine mer enn det jeg allerede gjorde). Jeg må lete lenge etter slik støtte og omsorg dere har vist meg her!

Til sist, Takk til Lundehaugen som har gitt oss en plass å være sammen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits