Å høre den andre siden

Det er så rart. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Når man liker noen, men føler at de blir uinteressert og at man føler seg litt til bry når man snakker med dem, så er det naturlig for meg å backe ut. Jeg vil ikke oppleves som en patetisk jente som lengter etter noe hun ikke kan få. Derfor trekker jeg meg ut med en gang jeg føler det sånn. Eller trapper det kraftig ned hvertfall. Både for at jeg ikke skal bli såret og for at den andre parten skal slippe en pinlig samtale der de forklarer situasjonen. Men jeg har aldri tenkt at dette kan få meg til å virke uinteressert. Jeg mener... Jeg trekker meg ikke vekk med en gang, jeg venter jo og ser om det var en engangsgreie eller om det fortsetter. Men det å få vite i ettertid at han var interessert og jeg virka uinteressert er helt nytt for meg.

Men det er dette som er problemet med meg. Analysering, "jeg sa hei sist, da venter jeg til han sier hei til meg" for ikke å virke desperat, hinting eller skjulte meninger i setninger osv. Jeg ser jo nå at det ikke er vits. Det er bare tull alt sammen. Fra nå av skal jeg svare helt ærlig, skrive og si det jeg føler og virkelig drite i hva andre synes (med mindre det kan såre følelsene deres, mine egne følelser må få noen svimerker).

Herregud... Skulle ikke du ønske at du enten kunne skru tida tilbake eller spole fram i tid bare for å unnslippe noe?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits